BLUE_COLLAGE_01.jpg

Ultramarin
Ifølge legenden var ultramarin grunnen til at Michelangelos maleri The Entombment aldri ble ferdig. De ultramarine fargepigmentene var altfor dyre for kunstneren, og kun denne blånyansen var edel nok for Michelangelos verk. Ultramarin betyr bortenfor havene og har fått navnet sitt etter de kostbare fargepigmentene som før ble utvunnet fra halvedelstenen lapis lazuli som ble fraktet over de store havene – fra nordlige Afghanistan til Europa. Denne intenst blå fargen, sammen med gull, ble under renessansen brukt til å male de viktigste detaljene i malerier. Dels for at fargen var vakker, og dels for at pigmentene var holdbare og ikke ble forringet av tidens tann. I tidligere malerier av Jomfru Maria er kjortelen hennes malt i ultramarin av det fineste slag.
Men hadde Michelangelo levd i dag, ville han nok ha kunnet fullført verket sitt. I dag blir nemlig ultramarin syntetisk fremstilt og er langt fra så kostbar.

Kobolt
I likhet med ultramarin har koboltblå historisk sett blitt regnet som en av de mer eksklusive fargene, og enkelte anslå til og med kobolt som et utmerket og litt billigere alternativ til ultramarin. Koboltblå er en anelse mer blå enn ultramarin, og får innslag av grønt når den blandes med linolje. Nyansen er en blanding av koboltoksid og aluminiumoksid, og det var faktisk den svenske kjemikeren Georg Brandt som var først ute med å isolere kobolt på 1730-tallet og oppdaget at det var akkurat det som fikk glass til å bli blått. Kobolt har fått navnet sitt etter Kobold – et vesen som man først trodde bodde under jorden og hadde makt over malmen i gruver. Nyansen er den typiske blåtonen man finner på kinesisk porselen og blåfarget glass.

BLUE_COLLAGE_03.jpg

Turkis
Alle som har besøkt den franske rivieraen, har trolig et klart minne av turkis. Havet som omgir kysten er blendende turkist, selv om Côte d’Azur har fått sitt navn etter den azurblå nyansen som snarere er fargen til en klarblå himmel.
Turkis blir i dagligtale ofte brukt om blå nyanser med grønne islett, men egentlig er det den nøyaktige fargen på edelsteinen turkis som er opphavet til navnet på fargen. Turkis var også blant de første edelsteinene man begynte å utvinne, og de finere steinene er fortsatt kostbare i dag.

Royal
Royal blue, den kongelige fargen, er både en mørkere og lysere nyanse av azurblå, og må ikke forveksles med marineblå. Det sies at fargen fikk navnet sitt fra gruvearbeidere i Somerset i England, som laget klær i nyansen royal blue til dronning Charlotte på 1810-tallet. Fortsatt i dag blir nyansen assosiert med det britiske kongehuset, og denne blånyansen pryder også det britiske flagget Union Jack.

Indigoblå
Indigoblå er verdens vanligste farge og er over 4000 år gammel. Grunnen til at blåfargen indigo er så vanlig, er først og fremst på grunn av at tradisjonelle arbeidsklær, som overaller, er i nettopp denne fargenyanser. I Sverige fikk man indigo fra planten vaid, men i Japan for eksempel, utvinnes den fra en plante som er i slekt med groblad og kjertelhønsegras. Tradisjonelt var det indigo som ga jeansen sin blåfarge, og på enkelte steder i Japan lever kulturen med indigofarging videre. DIY-entusiaster og mindre, eksklusive jeansprodusenter bruker fortsatt den tradisjonelle og omhyggelige indigometoden for å gi jeansen den perfekte nyansen.

Himmelblå
Som navnet antyder er himmelblå den lyse, klare blånyansen som himmelen har på en skyfri dag. I dag kalles nyansen blant annet baby blue, men baby blue refererer oftest til en lys nyanse av himmelblå.

BLUE_COLLAGE_02.jpg

Lavendel
Lavendel er bleke nyanser av purpur, fiolett og lilla som heller litt mot grått. Navnet kommer fra lavendelplanten, som med sine vakre blomster setter farge på for eksempel Sør-Frankrike i sommermånedene.

Fiolblå
Fiolblå har fått navnet sitt etter fiolblomstens hjerteformede og vakkert lilla blader, og er kanskje en av de blånyansene som brukes mest upresist i litteraturen. I virkelighetens verden er det sjelden at noen har fiolblå øyne, men i eventyr og fortellinger er det påfallende vanlig.